Regenerative Cities: Hva er nå dette og hva kan vi lære?

Reisebrev fra workshop i London om regenererende byer:

En solfylt høstdag var en brokete gjeng – alle opptatt av byutvikling og bærekraft – samlet i Omved Gardens, nord i London. Tre av trettito kom fra Oslo: Line Aandal Røijen, Gunnar Bothner-By og meg selv. Vi hadde nok forskjellige forventninger til dagen, men felles har vi et brennende engasjement for en bærekraftig fremtid. Vi håpet at en dag i London om regenererende byer skulle ta oss et stykke videre på veien dit.

Bærekraft var jo også grunnen til at jeg i februar 2015 var med på å starte arbeidet med det som i dag er Pådriv. Det grønne skiftet gikk ikke fort nok – og kanskje vi kunne bruke Oslo som innovasjonsplattform for å bidra til at ord ble til handling?

Februar 2015 var bare noen måneder etter at «The New Climate Economy Report» ble lagt fram i FN.  Vi fikk den presentert for oss på Lerchendal-konferansen i Trondheim. Vi som satt i salen fikk en oppfordring fra en av forfatterne av rapporten – Måns Nilsson på The Stockholm Environment Agency: «Vi i Norden har samfunn som egner seg for å gå foran i det grønne skiftet. Vi har velfungerende byer. Vi har høyt utdanningsnivå. Vi har tillitt mellom politikere og samfunn. Og ikke minst har vi de økonomiske forutsetningene».  En håndfull av oss i salen satte oss sammen når vi kom tilbake til Oslo, og skisset på det som i dag er Pådriv så dagens lys.

I februar 2015 hadde FN ennå ikke vedtatt sine bærekraftmål, de kom et halvt år senere. Parisavtalen så sitt lys i desember det samme året. Sirkulærøkonomi var det bare noen få bedrifter som hadde begynt å snuse på. Forskningsrådet og Innovasjon Norge hadde høsten 2014 på alvor introdusert begrepet «bioøkonomi» i Norge.

Mye har faktisk skjedd på disse årene. Ikke minst modning og forståelse for hvilke utfordringer vi står overfor. Det er en trøst. På tross av at vi hadde ønsket oss mer fart og flere resultater. Jeg kommer tilbake til dette.

I dag sier John Elkington, mannen som for 25 år siden lanserte den triple bunnlinjen (med sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft), at modellen ikke holder mål. Bærekraft er ikke nok. Vi trenger en ny dimensjon.

Og ja, debatten, forskningen og til og med politikken har beveget seg videre. Vi må både sørge for økologisk resiliens og regenererende prosesser. Det vil si: Vi må holde regnskap basert på jordens tilganger – ikke ta ut mer enn hva vår planet tillater. Og samtidig sørge for sirkulære og regenererende prosesser som gir naturen mulighet til innhenting. Dette forutsetter at vi gjenoppdager at vi er en del av naturen og lever i pakt med denne.

Hva har dette med byene å gjøre? Jo, byene er viktige økosystemer i denne sammenheng. Det holder ikke lengre å tenke bærekraftig og smart byutvikling. I dag må vi i tillegg sørge for at det vi gjør både er sirkulært og regenererende. Byene er ikke separate «bobler» som lever uavhengig av resten av planeten. Også byene er en del av naturen og må bidra med reparerende tiltak.

Tidligere denne måneden hadde EU en «call» for å skape sirkulære og regenererende byer. Byer som fra tidligere allerede er i gang med å bli både bærekraftige og smarte ble oppfordret til å tenke større og lengre. Til å tenke både sirkulært og regenererende. Til å virke i pakt med naturen.

Og så var det workshopen i London. Den som skulle handle om et nytt manifest for regenererende byer.

Jeg gledet meg stort til å møte en gjeng med arkitekter, byplanleggere, designere og investorer. Jeg trengte å forstå dette med «regenererende» bedre. Hvordan jobber man med dette rent praktisk? Oppvokst i en jord- og skogsbruksfamilie har det vært enkelt for meg å få øye på boblen vi har tillatt oss å leve i under industrialiseringen. Omtrent ubegrensede ressurser har blitt brukt for å skape vekst og velferd. Teknologi har bidratt til å frikoble oss fra naturen. Og naturen, den har fått leve sitt eget liv. Ganske alene. Alt for lenge.

Jeg skjønte ganske fort at jeg ikke skulle få så mye faglig påfyll i denne workshopen. Det føltes til å begynne med som en nedtur. Jeg trengte jo å vite så mye mer. Forstå så mye mer. Jeg ville jo bare kunne sette i gang med jobben. Allerede under frokosten, med kortreist mat fra hagen vi befant oss i, ble nemlig fokus flyttet fra byene og inn i oss selv. Vi skulle spise i stillhet. Workshopen var en øvelse i stillhet, ta inn naturen og trene oss i å lytte til både oss selv og andre. Vi skulle finne det punkt hvor vi klarte å tenke helt nytt. Ikke inkrementelle forbedringer. Verden trenger nye systemer.

Og systemtenkning er viktig i denne sammenheng. I dag organiserer vi oss og jobber i hierarkier og siloer. Vi har tilegnet oss en måte å se og organisere verden på basert på industrialismen. Mekaniske systemer. Systemer som er «konstruerte», og som ikke tar hensyn til at vi er liv levende og nødt til å samspille med naturen.

Stillheten, muligheten til ettertanke og evnen til virkelig å lytte til hva andre har å si er en metode for å finne tilbake til en ny verdensorden basert på behovene til oss mennesker – og ikke minst til naturen som vi både skal leve av, men også i harmoni med.

Poenget til arrangørene, tror jeg, er at om vi skal klare å omstille verden, så må vi gå drastisk til verks. Skal vi klare det raskt nok er det ikke snakk om små forbedringer. Det har vi ikke tid til!

Det å endre virksomheters organisering fra industrielt hierarki til levende systemer får mange konsekvenser – forhåpentligvis positive. Vi kan operere mer fleksibelt og raskt, den eller de som er mest egnet for oppgaven løser den. Men aldri på bekostning av oss mennesker og naturen.

Behovet for å omstille våre virksomheter handler ikke bare om nye forretningsmodeller og innovasjon. Vi må også bli mer oppmerksomme på menneskers evner og kompetanse. Undersøkelser gjort ved Oxford University viser at mellom 70-80 prosent av alle arbeidstakere er misfornøyde på jobb. De føler seg fanget, får ikke brukt sin kompetanse og får ikke bidra på en måte hvor de føler at deres kompetanse kommer til rette. Blant unge hører vi rapporter om en økt press for å prestere og klare konkurransen «der ute». Alt flere – i alle aldre – føler seg alene og deprimerte.

Mye taler for at vi er fastlåst i en rekke systemer som ikke er utviklet for å passe oss mennesker, men for å bidra til en industriell vekst. Alt fra skoler til arbeidsplasser presses stadig hardere. Mål og leveranser spisses og kravene vokser på alle områder.

Paradoksalt skjer alt dette samtidig som vi snakker om digitalisering, automatisering og kunstig intelligens. Maskinene kommer til å avlaste oss på mange måter. Den teknologiske utviklingen går raskt. Men hvordan benytter vi denne muligheten for å utvikle våre liv? Hvordan skaper vi samfunn hvor vi får det bedre, hvor vi igjen lever i harmoni med naturen?

Dette er spørsmål som vi må besvare før vi kan få til et skifte. Et skifte som ikke bare er grønt, men også humant. Et skifte som kan gjennomføres med byene som plattform.

Vi reiste hjem fra London uten noen egentlige svar. Men en nyoppdaget innsikt i at vi ikke kan løse dagens problemer med dagens strukturer. Vi må sammen finne svaret på hvordan vi kan skape levende systemer som gir oss bærekraftige, smarte, sirkulære og regenererende byer. Jeg gleder med til å fortsette arbeidet her hjemme med Line, Gunnar, Pådriv-gjengen og alle andre som vil bli med.

Susanne Ringdal
London 18. september, 2018

Mer informasjon: www.regenerators.co